Mount McKinley - En solskinnshistorie

Tilbake til TurData - et program for å registrere bestigninger

Valid HTML 4.01!

Mount McKinley, eller Denali, som det også kalles, er med sine 6194 moh Nord-Amerikas høyeste fjell. Med sin beliggenhet på 63 grader nord i Alaska, byr det på en unik kombinasjon av stor høyde og beliggenhet langt mot nord. Amerikanerne omtaler det som "verdens kaldeste fjell", hvilket selvfølgelig skal tas med en klype salt. Alt er jo "størst" i USA.

28. mai 92
Jeg ankommer Anchorage, som er siste stopp på min "jorda rundt reise". Asia, Australia, og "The lower 48" ligger bak meg. Jeg handler inn og porsjonerer 41kg mat.

1. juni
Erik Serck-Hansen ankommer, og bringer med seg fjellutstyret mitt. Han studerer i Boulder Colorado, og jeg sendte utstyret mitt til ham før jeg forlot Norge i januar.

3. juni Kahiltna Glacier
Steikende sol, sørpeføre og påskestemning. Med 25kg på ryggen og minst like mye (30?) på sledene svetter vi oss innover breen. Mens vi pakket våre saker ved flystripa (2000moh), kom et helikopter ned med fire plastsekker. Hver sekk inneholdt en kanadier. For noen dager siden trådde en av dem feil. De falt alle ca 1500 m. Litt av en velkomstkomit√©... . De siste fjorten dagene har bydd på en føljetong av avisartikler om Mt.McKinley. 11 personer har dødd, og et antall er blitt reddet ned fra fjellet.
Den beste sikkerheten mot ulykker er å ha god tid. Tid til akklimatisering, og nok forsyninger til å være værfast og til å vente på en perfekt toppdag. Vi bestemte oss derfor til å være på den sikre siden, og provianterte for 24 dager, 41kg mat og 11 liter bensin.
Ruta vi har valgt: West Buttress er "normalvegen" opp og byr på ca 4200m stigning. Avstanden er 26km(en vei). Turen er hovedsaklig brevandring.

4. juni
Vi når 3350 moh. Her setter vi igjen ski og pulker, tar på plastsko og stegjern, og bærer dobbelt for å få med oss alt utstyret videre. Været er med oss, og høydesyken glimrer med sitt fravær.

9. juni
Vi er etablert i vår høyeste leir på 4940 moh på West Buttress, ovenfor den 45 grader bratte Headwall. Vi måtte spa ut en plattform i bakken for å få plassert teltet. Vi tusler rundt i sola og nyter tilværelsen. Skyene danner et tåkehav langt nede under oss. Som vanlig skyer det til opp til 4000m om ettermiddagen. Dette betyr ikke annet enn fortsatt pent vær. Vi har med to MSR XGK primuser, men de fungerer så effektivt at vi bare bruker en av dem. For å sikre oss mot kullosforgiftning fyrer vi med åpent fortelt, og går glipp av oppvarmet telt. (Primuser produserer mere kullos i store høyder.) Om kvelden kommer det inn høye skyer og det snør stille. Hvor lenge må vi vente på finvær for toppforsøket? Uansett: Intet hastverk, vi har romslige forsyninger. Vekkeklokken setter vi på 06.00 i tilfelle...
...02.30: Pissetur utenfor teltet. Jeg kan bokføre -22 grader, klar himmel og vindstille. I morgen er dagen...

10. juni
Frokost (Dagens Havre), Snøsmelting, og 08.30 er vi avgårde. For sikkerhets skyld har vi ballastert oss med: Sekker, soveposer, underlag, primus, kaserolle, spade, snøsag, reparasjonsutstyr, mat og 2 liter drikke hver, samt tau, seler, jumar etc. (Bivuakkutstyr + breutstyr) Den egentlige West Buttress er fort unnagjort, og etter en times jevn gange når vi det som vanligvis er høyeste leir, på 5240 moh. Vi tar en matbit før vi fortsetter.

Denali pass traverse er tung. 300 vertikalmetre på skrå av en bratt bakke. Nå og da treffes vi av virvelvinder som dannes på toppen av bakken, og river med seg snøfokk der de ruller nedover. Det blåser der oppe. Gangrytmen er i de verste kneikene venstre-høyre-pust-pust-pust-pust-venstre-høyre... I Denali pass blir vi møtt av en liten kuling. Ikke noe problematisk vind å gå i, men den vesle varmen jeg hadde fått i kroppen forsvinner som dugg for sol. Kulda biter. Jeg har kledd meg med fire lag nede, fem lag oppe og tredoble votter, men kunne likevel trengt varmere klær. På 5700 moh lemper vi innpå noen breakfast bars og lunken te, og hiver oss videre. Det er ikke ly å finne noe sted. På "fotball field", 5950 moh, legger vi igjen sekker og tau, og tjorer det fast med en isskrue i bakken. Den siste bratte bakken hadde en slik steilhet at vi akkurat kunne henge på isøksa når vi satte den foran oss. Vi følte oss som to 90-åringer med gåstol...

15.20. Toppen er nådd, vinden har løyet, og vi kan notere -14 grader. Mye varmere enn hva vi hadde drømt om. Vi har nådd Mount McKinley, 6194 moh. Sola skinner og vi har uhindret utsyn til alle kanter. I nord ser vi utover tundraen, 5500 m lavere enn oss. Jeg føler meg nesten snytt fordi det gikk så fort og lett. Jeg hadde sett for meg tungt slit og dagesvis værfast, men hva skjedde, - jo - vips - så var vi oppe!

Epilog.
11. juni om morgenen på 4940 moh. Vinden røsker i teltet. jeg innvier pisseflasken.
Over ryggen for å komme ned i "headwall" må vi gå hukbøyd med isøksen i bakken foran oss. Det blåser noe vanvittig over ryggen. Vi kommer imidlertid fort ned i headwall og i ly. De som ligger på 5240 moh kommer seg ikke ned (fikk vi høre senere), og må vente på penere vær. Vi suser ned og flyr ut samme kveld. Snipp snapp snute - og jeg fikk en verdig avslutning på min "jorda rundt reise".

Håkon M. Gjelsvik.

Tilbake til TurData - et program for å registrere bestigninger